Av Knut Espen Svegaarden

MOELV (Moelven-Lillehammer FK 1-2) Det var en innbitt Rune Hagen som tok plass på sidelinjen i Moelv Idrettspark torsdag kveld. Et nytt tap ville være noe demoraliserende for starten på det spennende prosjektet vi mener vi er på vei inn i med Lillehammer FK.

Hagen hadde tenkt mye. Vi hadde pratet mye. Hagen hadde tenkt mer. Og enda mer. Det gikk unna, både på jobben i Barnevernet og under treningene på Stampesletta. Dette var en viktig kamp, etter nederlaget mot Storhamar. For det tapet svei. Etter fire strake seirer hadde 150 mennesker møtt opp på Stampa for å se et LFK som hadde løftet seg.

Derfor var 1-3, og svakt spill, en voldsom nedtur for både publikum, Hagen og alle oss rundt laget.

Det viktigste etter et tap, det er at det ikke kommer et til. Alle tåler et tap, men ikke alle tåler flere etter hverandre. Spesielt ikke en ung gjeng som Rune Hagen disponerer. Vel er gjengen talentfull, men det er ikke akkurat mye rutine i gjengen.

Men det ble jobbet godt etter Storhamar-tapet. På mange måter er det bra at det kommer en kamp ganske kjapt etter et tap, med mulighet for å nulle ut nederlaget. Samtidig: Hagen og støtteapparatet hadde kun hatt halvannen uke med trening etter ferien. Og han skulle sette sammen et nytt lag, siden fire-fem spillere forsvant i sommer.

Neste stopp: Moelven. 

For at vi skulle holde liv i opprykkshåpet måtte vi ha en seier. Men det skulle ikke bli lett. Navnet “Lillehammer” er litt rød klut for mange motstandere på dette nivået. Og Moelven har to spillere som fort kan dominere slike kamper, hvis de får sjansen: De tidligere Ham-Kam-profilene John Anders Riise og Truls Jevne Hagen.

De dominerte – delvis. Spesielt var Jevne Hagen aktiv, og han dro med seg resten.

Det skulle straffe seg, for et Moelv-lag som gikk tomme i 2. omgang, inkludert Jevne Hagen. Eller kanskje spesielt Truls Jevne Hagen, en spiller som fortsatt er ganske god.

Første omgang var ganske jevn. Etter et flott angrep, rett etter at Moelv ville ha frispark og vi fikk en av 22 dommer-raptuser fra Moelv-benken, scoret Mats Renolen sikkert 1-0 til LFK. Da var det spilt 15 minutter. 10 minutter senere fikk Moelv corner. LFK var ikke helt oppmerksomme på det som skjedde, ballen ble spilt ut til Truls Jevne Hagen, og skuddet hans klarte ikke LFK-keeper Espen Kjetlien å ta. Kanskje burde han tatt det. Kanskje ikke. Uansett: Han gjorde det godt igjen med en kjemperedning mot slutten av omgangen.

Det sto 1-1 ved pause. På bildet under er målskåreren i første omgang, Mats Renolen – som spilte første kamp for LFK etter et opphold i Follebu.

Rune Hagen tok grep. To bytter i pausen.

Og det fungerte bedre. Kanskje var det byttene, kanskje var det tom tank hos Moelven. LFK dominerte, Moelv hang ikke helt med. Men scoringen lot vente på seg, den scoringen vi trengte, den scoringen vi måtte ha for å kunne si at det hadde vært en fin dag.

Ni minutter før slutt kom avgjørelsen. Vetle Skjærvik tok ansvar, ballen gikk kjapt fra mann til mann, og Skjærvik skjøt hardt i hjørnet.

Lettelse.

Men kunne det holde?

Alle som har vært i denne situasjonen vet følgende: Leder du, går de siste minuttene ulidelig sakte, Ligger du under, da går de minuttene unna som bare det.

Men LFK holdt unna. Stopperne var glimrende. Både kaptein Ivan Razumovic og svære Henrik Prestegård ryddet opp i stor stil. På midten var Henrik Botten (17) nok en gang en ener, med Skjærvik tett bak. Keeper Kjetlien er meget god i feltet, han ruver – og han holder alle innlegg. Og han er god til å sette igang spillet.

Det er mye å rette på, men det var smil (lettelse og glede) fra Rune Hagen etter kampen.

Prosjektet lever.

HamKam neste.

Heldigvis har Rune Hagen og støtteapparatet halvannen uke før den kampen.