Av Knut Espen Svegaarden

LILLEHAMMER: Hvis du har sett noen kamper med LFK den siste tiden, så kan du ikke ha unngått å se en tynn, litt hengslete gutt på midtbanen. “Han må da være for veik for den fysiske A-lagsfotballen”, var trolig noe av det første du tenkte.

Det tenkte mange i LFK også.

Men heldigvis ikke han som bestemte fra 17. juni – Rune Hagen.

 

To måneder etter A-lagdebuten, mot Redalen på Stampesletta, hører du summingen, den som kommer av forventning, når den spinkle gutten med det lange håret har ballen. “Nå skjer det noe. Hva gjør han nå?” Jeg hører forventningen, der jeg står ved LFK-benken.

Hårene reiser seg på armene mine. Jeg står og ser på en fotballspiller, en ekte Lillehammer-gutt som kan nå så langt han vil. Ro, kontroll, beherskelse, teknikk, overblikk. Og så er han tøffere enn de fleste.

Hvis du har sett noen kamper i ditt liv, og tenker deg litt om, så har du neppe sett mange 17-åringer som er bedre heller, på Stampesletta.

Selv spilte jeg sammen med Jan Madsen, den beste fotballspilleren som har sprunget ut fra LFK. Og Jan var treneren til denne gutten, i mange år, oppe i Roterud.

Nå er han i LFK, så lenge det varer.

Foto: Knut Espen Svegaarden

Men du var nær ved å IKKE få se han i det hele tatt.

Storebror Markus tok han med på fotballbanen da han var tre år. Siden har Henrik Botten (17) bodd der. Men i sommer holdt han på å gi opp – og dra hjem til Roterud.

 

Vi sitter i Søndre Park og prater. Henrik Botten får en Pepsi og forteller sin historie, så folk skal få vite hvem han egentlig er. For hva skjedde egentlig tidligere i sommer?

Jeg følte ingen tillit. Jeg følte ikke at jeg ble brukt på rett måte. Og den fotballen som ble spilt … jeg hadde mistet litt av lysten. Jeg vurderte å dra hjem til Roterud og spille der.

Inn kom Rune Hagen. Mot råd, tok han en velkalkulert sjanse: Hagen hadde sett nok på én treningsuke: Det var rett inn på sentral midtbane med troppens yngste og spedeste spiller.

Hva skjedde? Henrik Botten svarte med å være banens beste, score et mål og smile pent foran fotografen sammen med storebroren sin.

Siden har verken han, Hagen eller klubben sett seg tilbake. Markus Botten og Vetle Skjærvik, det er hjertet i laget, på sentral midtbane. En duo som liker å spille sammen, og som sjelden mister ballen.

Dessverre fikk ikke Henrik Botten så mange kamper sammen med storebroren, da Markus reiste for å gå på skole denne høsten.

 

Henrik Botten koser seg med fotballen nå. Han liker fotballen LFK spiller. Det er et sjeldent fotballhode som sitter foran meg i Søndre Park. Synet bedrar. Han kan se ut som han akkurat har stått opp. Litt som Myggen. Jeg ble godt kjent med Myggen gjennom mange møter da den lille magikeren var på sitt beste, på 1990-tallet.

Det er noe likt der, noe med måten de ser fotball på. Myggen så ut som han løp hele tiden, men han var bare smartere enn de andre: Han løp riktig. Myggen leste spillet. Det gjør Henrik Botten også. Derfor kommer han ofte “riktig” inn i dueller, og han klenger seg rundt større spillere. Han vet at fysikk er viktig, men for Henrik Botten handler det mer om innstilling, å vite at han er mindre. Og så gjøre det på sin måte.

Og dueller, det går han i. For dem som trodde det kom nok en “fin-spiller” som faller ut av kampene når det blåser: Du tok feil.

Jeg vet jeg ikke kan ta dem på ren fysikk. Så jeg må være smartere, sier han rolig. Drømmen er Barcelona, det har den alltid vært. Eller Derby County, favorittlaget i England, er kanskje mer realistisk?

Mammas tante bor i Derby, det er derfor det ble laget mitt. Vi har vært der noen ganger, vært på kamp, sier Henrik Botten.

Han har gått en god skole hos Jan Madsen i Roterud, en mann som vet hva som skal til for å nå toppen, noe Jan selv gjorde – med både A-landskamp og cupmesterskap for Bryne i 1987. Nå trives han under Rune Hagen i LFK. Han skal gå ferdig videregående, ferdig til våren, og han har skrevet kontrakt ut 2020. Og fortsatt spiller han fotball, etter skoletid, og når det passer seg sånn, med kompisene, hjemme i Vårsetergrenda.

LFK skal være gode og heldige hvis klubben får beholde denne spesielle spilleren noe særlig lenger.

Men så lenge Henrik Botten ønsker det – skal han få være så god han kan, i LFK.